Det begynner å bli kaldere om nettene nå. Ja, vi snakker riktignok ikke skandinaviske temperaturer. I Norge herjer minusgradene for fullt og jeg er veldig glad for at vi ikke har det så kaldt her.
Med temperaturer ned mot 20 grader, er det på tide å ta på seg varmere klær?
Her i Fatick holdes det ofte brytestevner. Det er den tradisjonelle brytekonkurransen som er populær blant mange senegalesere.
Det er ikke så godt å ta bilder når det blir mørkt, men dere får hvertfall et lite inntrykk av hvordan brytekampen foregår. Førstemann som berører kroppen med bakken har tapt.
Fjærkreet mitt har kommet i puberteten, men de liker heldigvis fortsatt å komme til meg for litt kos og godsnakk. Innimellom slåss de seg i mellom, for å se hvem som er sterkest. Men det meste er godlynt knuffing. Jeg har også funnet ut at de synes det er gøy med stirreleken. To haner står helt stille og stirrer hverandre dypt inn i øynene, og den som blunker først har tapt. De kan stå stille i opptil et minutt – med nebbene nesten borti hverandre. Så må til slutt en av dem gi seg, eller de blir forstyrret og glemmer hva de egentlig holdt på med.
Noen av mine søte små (store) er ekstra kjælne. De liker å bli klødd under nebbet og på halsen. Når jeg klør dem slik, lukker de øynene og legger hodet rolig ned og sovner. Ja – riktignok bare en høneblund, for fuglene mine sover ikke lenge av gangen. Jeg har fått en bedre forståelse av begrepet “høneblund”.
Noen liker å spise litt på meg, enten det er føflekkene mine eller tærne mine
Dette er lille Moses, som syntes stortåen min så fristende ut. Han biter ikke hardt, bare sånn lett “kosebiting”. Kanskje han syntes den var litt skitten?
For å fortelle kort hva som har skjedd de siste dagene, så opplevde vi det vi frykter mest. Presidenten av den lutherske kirken i Senegal, en sjåfør og en amerikansk ungjente (bare 20 år) dro fra Fatick tidlig om morgenen, for å dra til Dakar. Etter vel 30 minutters kjøring, raste de rett inn i en lastebil som sto på tverke av veien. De kjørte en Toyota Hilux, som er ca 10 år gammel. Den var helt smadret foran. Med en fart på 90 km i timen, sier det seg selv at det var alvorlig. Men på mirkauløst vis ble de to i forsetet (som for anledningen brukte bilbelte) kun lettere skadet. Sjåføren hadde smerter i nakken og brystet – etter bilbeltet. Presidenten brakk armen og hadde også litt brystsmerter. Jenta i baksetet hadde sikkerhetsbelte, men hadde lagt seg ned. Dette førte til at beltet strammet seg på feil sted. Hun fikk indre blødninger og brakk ryggen. Jeg vil ikke gå i detaljer, så konklusjonen er at takket være Guds hjelp og beskyttelse, kommer hun til å bli helt frisk.
Jeg fikk være med og hjelpe til de første dagene, og selv om det var vanskelig, er jeg glad og takknemlig for å kunne være der. Jeg kommer til å skrive mer om dette, samt legge ved noen bilder i mitt neste nyhetsbrev.
I dag begynte datamaskinen å fuske. Det var hvert fall i dag jeg merket det for alvor. Den stoppet opp og nektet å adlyde ordrer. Ikke hadde den oppdatert virusprogrammet heller – helt siden før helgen. Så fant jeg den fine knappen – og gjenopprettet systemet til slik det var den 1. august. Så nå fungerer alt igjen.
Men jeg kan slenge med værrapport for idag:
Meteogrammet lyver litt – for nå meldes det at det på det nuværende tidspunkt er over 34 grader i skyggen.
Jeg spaserte hjemmefra til menighetssenteret nå nettopp - i steikende sol, så nå renner det svette så jeg nesten blir nasjonalromantisk (og tenker på lyden av bekkene og fossefallene i Norge).
| Oui – je suis vraiment béni. Dieu m’a donné une vie pas toujours facile, mais une vie avec des défis et des joies. Ca me fait contente. Parfois je pense qu’il y a beaucoup de choses que je voudrais, qui est impossible a cause de ma situation. Je n’ai pas assez de l’argents où bien je n’ai pas assez du temps. En tout cas, je ne suis pas unique – le seul qui pense ca. Presque tout les gens pensent ca parfois. On commence à regarder au tour des nous-mêmes, et qu’est-ce que on va voir ? On voit tous les choses qui ne sont pas là. On pense à ce qui nous manque. Dieu nous connaît et c’est pourquoi il nous invite à faire notre confidence en lui. Il dit qu’il est notre Père, notre Dieu et il est lui qui nous donne tout ce dont nous avons besoin. Il sait tous et il et Tout-Puissant. C’est vraiment formidable. Nous – les gens ne connaissons plus que nous pouvons comprendre. Mais avec Dieu – il faut qu’on fasse une grande exception. Si on veut vivre comme les enfants de Dieu, il faut toujours compter sur lui. Il y a beaucoup de choses on ne peut pas comprendre ni voir, quand-même on doit faire ce que Dieu nous a dit. Regarde! Quand je suis revenue chez moi, ma bonne a travaillé beaucoup. Elle a nettoyé la maison, préparé des repas et lavé mes vêtements. Et regard ce qu’elle a fait dans ma chambre. Oui – c’est presque comme dans un hotel, n’est pas? | Ja – jeg er virkelig velsignet. Gud har gitt meg et liv som ikke alltid er enkelt, men et liv med utfordringer og gleder. Det er jeg glad for. Av og til tenker jeg at det er mange ting jeg ønsker, som er umulige på grunn av min situasjon. Jeg har ikke nok penger eller kanskje ikke nok tid. Uansett – jeg er ikke den eneste som tenker slik. Nesten alle mennesker tenker slik i blant. Det begynner med at vi ser rundt omkring oss, og hva er det vi ser? Vi ser alt det som ikke er der. Vi tenker på alle tingene vi manlgler. Gud kjenner oss og det er derfor han oppfordrer oss til å ha tillit til Ham. Han sier at Han er vår Far, vår Gud – og det er Han som gir alt vi trenger. Han vet alt og er allmektig. Det er virkelig storartet! Vi mennesker kjenner ikke til mer enn det vi forstår. Men med Gud – må vi gjøre et stort unntak. Dersom vi vil leve som Guds barn, er det nødvendig at vi alltid regner med Ham. Det er mange ting vi ikke forstår eller ser, men uansett må vi gjøre det Gud sier. Se! Da jeg kom hjem i kveld, hadde min hushjelp jobbet masse. Hun hadde vasket huset, laget mat og vasket klær. Og ta en kikk på hvordan rommet mitt så ut. Ja – det er nesten som et hotelrom – er det ikke? |
Damen i grønt er min venninne og gode hjelper Jeanette. Jenta hennes Tina, er snart 14 måneder.
Det er moro å bli tatt bilde av!
Ja – jeg måtte jo bli tatt bilde av jeg også. Det er ikke ofte en få holde en slik en liten en. Den lille jente babyen – bare 1 uke gammel… veldig søt og som spedbarn pleier, slet hun med å få åpnet øynene for å se hva som skjedde… Når jentebabyene er vel en uke, barberer de håret og gir barnet navn. Hull i ørene får de også i løpet av den første leveuken. Denne jenta hadde to trådstubber i øreflippene, som viste at hun nylig hadde fått hullene.
Fine rosa klær – en liten prinsesse!
Ungene løp rundt meg mens de sang, danset, pratet og lo. Det er veldig stas med fotoapparat. Bildet i midten, er tatt mens vi spiste. Vi satt mange rundt samme fat. De fleste spiste med hendene, men noen av oss brukte skje.
Mange av barna hadde sår og hudsykdommer, både på grunn av en slags vortevirus og som følge av sopp. Det var også noen som bar tydelige symptomer på feilernæring. Jeg snakket med Jeanette om dette, og hun kunne bekrefte at noen av barna bare fikk baguetter (sånne luftige, lyse, franske) å spise. Uten proteiner, er det mange barn som får en typisk gulfarge i håret. De kan også få voksende mager, men ikke alltid.
Jeg prøvde å forklare noen kvinner hvor viktig det er med variert kosthold, men det trengs nok veiledning over lenger tid. Det er likevel i slike situasjoner, jeg merker at jeg virkelig har noe å gjøre her. Så jeg må begynne å lære lokalspråket så snart hjernen er klar.
Jeg fikk bli med Jeanette til fiskehandelen i Mbour, men for å gjøre ting litt lettere, stod jeg for meg selv, mens Jeanette handlet fisk. Dersom jeg blir med, vil de alltid ta seg mye bedre betalt. Derfor handlet hun fisk både til meg og seg selv.
Jeanette står her midt i bildet med ryggen til…
Folk vrimler rundt og selger fisk og barn løper rundt og tigger. Det er noen fine båter de har – og legg merke til hvor fargerikt det er.
En ung mann dukket opp ved siden av meg og holdt meg med selskap til Jeanette kom tilbake. Det er morsomt å prate med folk og mange har mye forskjellig å fortelle. Jeg gleder meg virkelig til å lære meg lokalspråket serer, for rundt om i landsbyene er det mange som har opplevd mye forskjellig.
Ja, Jeanette! Her vurderes fiskene nøye før de kjøpes. Det skal stemme både med kvalitet og pris.
I have now been in Senegal 13 days. It has been an interesting period. I have learned a lot already. Today I have decided to stay home, relaxing and organizing things. At the moment, I am waiting for the furnitures to come. The carpenter promised to bring it on Saturday, so I hope that will happen.
But today I’ll relax… read a book and just enjoy life. It is warm. I would like to get myself a thermometer, so that I can see how high the temperatures are. I have got an aircondition in my room. I tried to sleep in 22 degrees, but even as strange as it sounds, 22 degrees was to cold. I was freezing. I tried 25 too and even that was cold. The reason why I have aircondition in my bedroom, is so that I can do some work there. I am also scared of mosquitos, so with aircondition I can sleep with the windows closed.
Ja – slik så det altså ut på utsiden. Utleier står i døra. 
Her ser vi inn i det som kanskje blir til stue etterhvert. 
Kjøkkenet var fint. Kjøkkenet var i et lite anneks utenfor huset.
Badet var også i fin stand – og det var til og med innstallert en liten varmtvannstank (noe som kanskje er litt lukseriøst, men som dog kan være godt om morgenen, når det er litt kjølig (=under 27 grader i lufta).
I am so happy to tell everybody that my life is good. Maybe it sounds a bit egosentric, but sometimes it is important to sit down, relax and be greatful for all the things we have. When I do, I just have to praise my Lord and Savour that made all this possible for me.
I spent last weekend in Bergen. Simon had his confirmation-celebration. I am so greatful to God, that made it possible for me to spend these days with Simon and his family. I really love them and I am especially proud of my four boys up there. Today we had our last supper, so to speak. My brothers, sisters (in-laws) and their sons and daughters, came to enjoy this afternoon with me.
I am really going to miss them. My nieces and nephews here are also very dear to me. So I am glad I will see them again soon.
Therefor – Jonatan, Simon, Hans Jakob, Andrea, Sindre, Peter August, Selma, Alfred og Marte: We’ll meet again soon – and I am really looking forward to it.
Ja – da var misjonsfesten over for denne gangen. Jeg fikk være med på en fin markering av min utreise til Senegal. Det nærmer seg med stormskritt og i skrivende stunder er det litt over 9 dager igjen til jeg drar. Jeg gleder meg men er også spent, samtidig som jeg gruer meg til å ta avskjed med kjente og kjære. Det har vært en travel sommer og jeg har ikke truffet så mange som jeg skulle ønske, men jeg har dog truffet mange jeg ønsket å treffe også. Så jeg kan ikke klage :).
David Svensen hadde en interessant, oppmuntrende og lystig andakt, Kjos Sangbrødre sang fint de også – med gode sanger. Så må jeg jo også nevne at Alf Helge ledet og åpnet det hele på en flott måte – med hilsen fra 2.Kor.5,14-21 – som var midt i blinken for min del, da dette er vers jeg spesielt har i hjerte og sinn, når jeg nå reiser til Senegal. Det er der jeg har funnet mitt misjonskall. Tenk om Herren kan få bruke meg slik, at jeg kan formidle Guds kjærlighet, slik jeg har opplevd den selv. Tenk om jeg kan – som døperen Johannes - være med å fortelle om Guds kjærlighet og peke på Ham som vil at alle mennesker skal bli frelst – av bare nåde! Det hadde vært noe, det. Vi kan vise Guds kjærlighet til mennesker, både gjennom ord og handling. Når jeg som sykepleielærer kan bruke min profesjon til å hjelpe andre, er det også noe jeg håper jeg kan. Manglende kunnskap om blant annet hygiene, rent vann og smitte, fører mange ganger til infeksjoner, sykdommer, høy barnedødelighet og så videre. Kanskje vi kan be om at jeg kan få være med på å legge til rette for at slik kunnskap kan spres ut og mennesker kan bli reddet? Dette er også en viktig måte å formidle Guds kjærlighet på.
Det at såpass mange har lyst til å følge med på hva som skjer og be for meg, setter jeg stor pris på. I det arbeidet jeg er med på, trenger jeg virkelig forbønn.
Dere som vil ha nyhetsbrev tilsendt på mail, kan sende meg en mail:
Dere som også vil følge med på bloggen, kan slå opp på: www.akpetiyoes.blogspot.com
(Flere bilder kommer etterhvert som jeg får tak i noen – jeg fikk ikke tatt noen særlig bilder selv.)
Den 12. juli dro vi på tur til Balestrand. Jeg var så heldig at jeg fikk sitte på med Håkon. Sammen med forkynneren Volker Waltersbach og hans kone Magdalena, tok han oss med på en interessant tur.
Vi forlot Grimseidveien 447 ca kl 11, hadde et stopp på Radøy, kjørte forbi bostedet til Fridtjof Nansen, fikk se hvor familien til Henrik Wergeland kommer fra (Verkland i Gulen) og var framme en god del timer senere. Jeg tror faktisk vi var ute og kjørte i godt og vel 7 timer.
Håkon hadde planlagt turen godt og hadde smurt rundstykker med egg, crabsticks og laks. Dessuten hadde han tatt med rekesalat på boks og ferske rundstykker vi kunne smøre selv. Selvsagt var brus og kaffe, samt sjokolade, også en naturlig del av lunsjen. Og mat hadde vi nok av – til to måltider og vel så det. Jeg har allerede booket plass med ham til neste år også…
Håkon peker og forklarer…
… så er det mat.
Det er i grunn fint med ferjer… hvertfall når vi er på ferie-tur.
Hvem visste at Henrik Wergeland sitt etternavn opprinnelig var Verkland? Jeg var ikke klar over det.
Nydelig natur!
Så kom vi til Sygna - og traff koselige mennesker. Jeg hadde barnemøtene og Volker hadde voksenmøtene. Fotballkamp og leik og morro, var også noen av ingrediensene.
BARNEMØTENE
KVELDSSAMLINGENE
FOTBALLKAMPEN
MAT MÅ OGSÅ TIL
HJEMTUREN VAR OGSÅ TRIVELIG – RETT TIL KARMØY MED HERR OG FRU LUND…
Skulle på besøk til David og Margitta etter Sygna, og fikk sitte på med Magne og Liv Berit. Jeg var på nippet til å forsinke alle så vi ikke rakk ferja, men med litt bønn – stod ferja og ventet på oss.
Jeg tok mange bilder og har her valgt ut noen få. Dersom det er bilde av noen som ikke ønsker å publiseres på internett, eller dersom noen savner bilder av seg selv – er det bare å si fra.
