I Senegal er det ikke sjeldent at man må dele måltidet med minst 123 fluer. Ja, jeg prøvde å telle en gang men da jeg kom til 246 ga jeg opp og så delte jeg for sikkerhets skyld på to i tilfelle jeg skulle ha kommet til å telle samme flua to ganger. Nå skal det legges til at fluer i slike mengder oftest kommer når vi spiser ute men det har dukket opp noen fluer inne også. Da spiser vi med høyre hånd mens vi veiver dem bort så godt vi kan med den venstre. Det hender nok at noen må bøte med livet - ja noen fluer altså. Moccha synes det er spennende å glefse etter dem men jeg bruker helst en avis. Vi er litt forskjellig sånn - Moccha og jeg. De gangene jeg har glefset i meg fluer, har det vært mer eller mindre ufrivillig må jeg vel kunne si. Ellers, sånn utenom måltidene, har jeg åpnet dørene og sett om de fant veien ut selv.
Ja sånn er det i Senegal. Her i Norge er det litt annerledes. En liten doven flue forviller seg inn i stua og med ett blir Sommeråpent på TV 2 og Jo Nesbø's siste bok "Sønnen" helt uinteressant. Flua i stua står i fokus. Det smekkes og klapses og flua som er doven og mett av dage, får slippe fra det, som det heter så fint. Autanasi er akseptert og blir veldig ofte benyttet både på unge og gamle fluer. Men jeg oppdaget to i vinduet på do og jaget dem ut vinduet før noen andre oppdaget dem. Jeg vet ikke helt hvorfor, men jeg følte vel litt omsorg for disse små og ikke så lite irriterende skapningene.
Så sånn går no dagan. Noen får leve mens andre må dø.
