Evangelisering i Sinte Ndiaw

 

17.mai 2012–i Dakar

17.mai-frokost

Glenn hjalp til med å stelle i stand til 17.mai-middagen

Kake og kaffe til dessert!

Plutselig fikk de masse fisk… garnene holdt på å sprenges

Fiskerne hadde vært ute hele natten uten å få noe fisk. Så kom Jesus og sa at de skulle gå ut igjen og kaste garnet ut på andre siden av båten. Resultatet var at de dro inn masse masse fisk. Men hva gjorde de så? Jo, de forlot sine båter for å følge etter Jesus.

Jeg sitter her og funderer litt. Hva om det hadde vært meg, som plutselig fikk overflod av fisker. Jeg kunne solgt dem og tjent masse penger. Fiskejobben gav plutselig inntjening! Ville det vært enkelt å forlate en bedrift når den er på topp? Det var jo det disiplene gjorde. De forlot en fiskeflåte i medgang. Etter lang tid med slit, hadde det endelig lyktes dem. Ja – med Jesu hjelp selvfølgelig. Og så skulle de plutselig forlate båtene?

Vi takker Jesus fordi han hjelper oss til gode jobber, greie boliger, trofaste venner og høye inntekter. Men er vi villige til å forlate alt når det er på topp? Hva om Jesus sier “følg meg – og jeg vil gjøre deg til menneskefisker". Forlater vi vår bedrift når den er på topp – eller takker vi Gud for medgangen og oppgangen, og fortsetter i samme spor?

Disiplene til Jesus forlot sine båter og sine garn – fulle av fisk. De skulle bli menneskefiskere. Det var ikke mye rikdom å finne der, men på Jesu ord kastet de ut garnene og fikk fisk, og på Jesu ord fulgte de ham og ble menneskefiskere. Deres lønn var stor – ikke i jordisk gods og gull – men i menneskesjeler som ble fisket inn til evig liv.

Gud velsigne vårt liv og virke. Må Han også styrke oss og lede oss på veien fram – så vi kan blir menneskefiskere og være med å fiske inn mengder på mengder med mennesker.

ALT !!!

Alt makter jeg i Ham som gjør meg sterk!

Av og til virker livet både uoversiktelig og kaotisk. Når det er noe man trenger som man ikke har når man virkelig trenger det, når det forventes at man har det man ikke får tak når man må ha det og når mangelen på det man trenger virkelig åpenbarer behovet med stadig økende styrke… hmmm. ja – da suser det i toppen og kribler det i kroppen – men hva skal man gjøre?

Jo – da skal vi be til vår Far i Himmelen – som ser oss der vi er. Han ser våre behov, våre ønsker og vår uro. Det er Han som kan legge alt til rette for oss, så vi kan vandre på den veien Han har bestemt. Avhengig av Ham, får vi også legge våre bekymringer i Hans almektige hender.

Amen og halleluja!